Kidnappingen av Ronny Rundlurt
Det var lille julaften, og de ansatte hos Vesterålskraft Bredbånd satt spent og ventet på at klokka skulle slå kvart over tre. Da skulle de endelig gå hjem til sine respektive juleforberedelser.
Den siste arbeidsdagen hadde gått med til småprat, julemusikk og gjøremål som egentlig ikke krevde mer enn en halv tanke. Småpraten handlet mest om hvem som hadde glemt å ta med noe til julelunchen (Espen Eplekjekk, selvfølgelig), og hvorfor glitteret på Kule Kathrines skrivebord alltid endte opp i Raske Runars kaffekopp. Julemusikken besto av en evig
repetisjon av «All I Want for Christmas Is You,» til stor irritasjon for Tøffe Thomas, som mumlet noe om å boikotte hele høytiden. Og gjøremålene? Vel, å sortere julegaver etter størrelse og skrive «God jul!» på e-postsignaturene var knapt noe man kunne kalle arbeid.
Ivrige Ivan hadde allerede forberedt seg til å fortelle alle om sitt nyeste musikkprosjekt mens Kule Kathrine hadde pyntet kontoret med nøyaktig riktig mengde glitter (ikke for mye, men akkurat nok til å vise at hun hadde stil), og Espen Eplekjekk var midt i sin tredje selvironiske monolog om hvordan han skulle lure seg unna firmaets julebord.
Raske Runar hadde spøkt med å finne fram gløggen, Glade Glenn delte komplimenter til høyre og venstre, mens Mystiske Maria organiserte julegavene til alle. Tøffe Thomas så på klokka hvert femte minutt med et skeptisk blikk, og Alternative Andreas mumlet noe om hvor mye bedre det ville være å feire jul alene i en yurt.
Kule Kathrine gikk den sedvanlige runden for å samle alle til årets siste «Secret Santa». Med en liten bjelle i hånden og et småfrekt smil, hadde hun fått de fleste med seg. Men da hun kom til Ronny Rundlurts kontor, stivnet hun. Synet som møtte henne, var alt annet enn julekos. Kontoret så ut som en tornado hadde herjet gjennom det – stoler var veltet, papirer fløy rundt som en slags kontor-snøstorm, og midt på sjefens skrivebord lå en mystisk lapp med skjelvende håndskrift:
“Vi har Ronny Rundlurt! Hvis dere vil ha ham tilbake før jul, må dere betale 1 million kroner i Bitcoin! Hvem er vi? Det er ikke relevant – fokuser heller på løsepengene.”
Kule Kathrine sukket dypt og mumlet: «Jaha, det ser ut som Ronny Rundlurts ‘julestress’ har tatt en helt ny vending…»
De ansatte stirret på hverandre, forfjamset og oppskaket.
“Hvordan kunne dette skje?” spurte Mystiske Maria med et stønn og et sukk.
“Det er tydelig,” sa Tøffe Thomas og satte armene i kors. “Noen må ha hatt en god grunn til å ta Ronny Rundlurt.”
“God grunn?” Espen Eplekjekk lo kort. “Det må ha noe med fiberutbyggingen å gjøre. Har dere ikke hørt hvor sinte en av de andre tilbyderne ble da vi leverte anbudet?”
“Noen mente visst at de eide rettighetene til å bygge ut der,” tilføyde Alternative Andreas, som nå hadde satt seg i lotusstilling på gulvet. “Men kanskje vi burde finne en mer økologisk løsning enn å betale løsepengene?”
“Vi skal da ikke betale en eneste krone!” brølte Raske Runar “Vi er Vesterålskraft, ikke noe pysebedrift!”
“Noen må finne ut hvor de holder ham fanget,” sa Kule Kathrine, som allerede tastet på telefonen sin for å Google «Hvordan spore Bitcoin-transaksjoner».
Detektivrollen falt naturlig på Ivrige Ivan, som kastet seg over oppgaven med en iver som kunne sammenlignes med en Altibox-reklame. “Dette er som en episode av CSI,” erklærte han og begynte å samle bevis.
Han fant raskt ut at lappen med løsepengekravet hadde rester av kaffeflekker fra en spesiell type kaffe. Denne kaffen var kjent for å bli servert på et sted som mange av konkurrentene pleide å møtes, men hvem som hadde drukket den, var usikkert. Videre oppdaget han et spor i selskapets e-poster – en mistenkelig melding med tittelen «God Jul fra en hemmelig venn». Ved første øyekast virket det som en hyggelig Secret Santa-hilsen, men Ivan syntes det var noe muffens med hvordan e-posten var satt opp. Hvem skriver egentlig «hemmelig venn» med CAPS LOCK på én bokstav?
Nysgjerrigheten tok overhånd, og etter litt intens leting oppdaget han GPS-koordinater skjult i bildedataene.
“Hvorfor i alle dager skulle en Secret Santa-tradisjon kreve koordinater?” mumlet han for seg selv, men det mystiske ved hele opplegget gjorde at han noterte dem ned. Dette var en ledetråd, men fremdeles ikke nok til å bekrefte noe konkret om kidnapperens identitet.
Mens han lette, trampet Ivrige Ivan rundt kontoret som en overivrig fjellvandrer på jakt etter den siste merkepinnen. Han mumlet høyt til seg selv, av og til så høyt at kollegene løftet hodet fra sine egne oppgaver for å se hva som foregikk. «Kaffeflekker? Interessant … kanskje det er et fingeravtrykk i dem!» ropte han plutselig, og deretter gravde han rundt i skuffene til Ronny som en vaskebjørn på nattlige eventyr.
Ivrige Ivan klatret opp på skrivebordet for å inspisere en luftventil (“Man vet aldri, kanskje kidnapperen etterlot en ledetråd der oppe”), og så ut til å være i sin egen verden. «Jeg tror jeg nærmer meg noe, folkens!» erklærte han og trampet videre, med den typen energi som bare finnes hos folk som virkelig elsker mysterier. Kollegene vekslet blikk, halvveis underholdt og halvveis bekymret for om han kom til å sette fyr på noe i prosessen.
“Jeg vet hvor de er!” ropte Ivrige Ivan etter bare en time, mens han triumferende holdt opp en utskrift av sporene han hadde samlet. Det hele hadde startet med en forstørrelsesglass-sjekk av kaffeflekkene på lappen, der han med Sherlock Holmes-aktig selvtillit slo fast at kaffen var fra en lokal kafé som kun var populær blant konkurrentene.
Etter å ha googlet «mistenkelige Bitcoin-transaksjoner» og irritert IT-avdelingen med sitt intense spørsmål om hvordan e-poster fungerer, hadde Ivan dessuten oppdaget GPS-koordinater skjult i metadataen på en mistenkelig e-post.
For å være helt sikker hadde han kontaktet en gammel venn fra ungdomsskolen, som tilfeldigvis jobbet i en pizzarestaurant like ved koordinatene. «Jada, det kommer noen mistenkelige folk innom her, alle med matchende jakker og sinte blikk,» hadde vennen sagt. Det var da den siste puslespill brikken falt på plass. «Jeg kobler visst Altibox-fiber raskere enn jeg løste dette mysteriet!» humret Ivan mens han noterte seg adressen.
De ansatte samlet seg i Vesterålskraftmobilen, en gammel men trofast Caddy de hadde dekorert med Altibox-klistermerker, julekuler og glitter.
Etter en dramatisk biltur – der Raske Runar insisterte på å spille «Driving Home for Christmas» på full guffe – kom de fram til et stort og inngjerdet område i nabokommunen, med et høyt gjerde dekorert med logoer og slagord fra en
konkurrerende bedrift. Det sto svære bannere med Lokal fiber – Raskere enn julenissen!», og området var opplyst av
overivrige lyskastere som kunne sees på mils avstand. Til og med en blå og hvit oppblåsbar maskot sto ved porten, og det virket nesten som om den hånte oss..
Der fant de Ronny Rundlurt, surret til en kontorstol og iført en nissedrakt. Rundt ham sto fire mørke og mystiske personer med matchende jakker og skumle blikk – som diskuterte hva de skulle bruke løsepengene til.
Den ene holdt en bunt fiberkabler som om han vurderte å bruke dem som hoppetau, mens en annen mystisk stilte seg opp med armene i kors som en slags selvutnevnt
bodyguard. «Hva om vi bare spleiser på en ny
kaffemaskin? Han der Truls Svendssen ødela jo den forrige vi hadde…» foreslo en av dem med et skjevt smil, mens den siste lekte med en strømkontakt og mumlet: «Ronny du Ronny…»
Før de rakk å oppdage inntrengerne, stormet Ivrige Ivan og resten av Vesterålskraft-gjengen inn med dramatikk som hentet rett ut av en actionfilm. Ivrige Ivan sparket opp døra og ropte, «yippee ki yeay fiberfjols! – Vesterålskraft er her» som om han var en blanding av Bruce Willis og en overivrig Altibox-selger. Raske Runar kastet seg bak en stabel med kasser, som om han hadde spilt Battlefield hele livet, mens Kule Kathrine stilte seg strategisk foran fiendene og begynte å småprate med så mye sjarm at selv de mest skumle blikkene myknet litt opp.
Glade Glenn kom inn som en fredsmegler og delte ut komplimenter i øst og i vest som om det var kuler fra et våpen: «Det er en fantastisk logo dere har, men vi må ta med oss Ronny Rundlurt nå.» En av kidnapperne ble så forfjamset at han nesten mistet grepet om fiberkablene. Etter en kort, men intens konfrontasjon der Ivan viftet med en tilfeldig stiftemaskin som om det var en gadget fra en spionfilm, fikk de overtaket. «Julen er reddet!» erklærte Ivrige Ivan triumferende da de til slutt løftet en fortsatt forvirret Ronny Rundlurt ut til Vesterålkraftmobilen, hvor han pustet tungt, men lettet, mens han prøvde å løsne nissedrakten han var bundet i.
Tilbake på kontoret skålte de ansatte i gløgg og erklærte at Vesterålskraft hadde vunnet julen – og ikke bare julen, men også fiberutbyggingen «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», til stor forargelse for konkurrentene. «De trodde kanskje de kunne skvise oss ut av konkurransen,» fleipet Raske Runar, «men vi viste dem hvem som virkelig er raskest..».
Plutselig roper Ivrige Ivan ut: «Men hvordan fikk de egentlig tak i Ronny? Det må jo ha vært en INNSIDEJOBB!»
Alle stirret rundt på hverandre, men blikkene stoppet raskt på Tøffe Thomas, som sto ved vinduet og spikket på en fenalårholder. «Hva glor dere på?» snøftet han og spikket så flisene føyk rundt i rommet..
Hva mente Ivrige Ivan med at det måtte ha vært en insidejobb...?
Hvem var egentlig kidnapperen? Og hvordan kom de seg egentlig inn på Ronny Rundlurts kontor?
Har du forslag, så skriv det i kommentarfeltet vårt på facebook.
Beste forslag blir premiert
Fortsettelse / Svaret / Del 2
«Vel,» begynte Ivrige Ivan, «du er alltid ute og spikker. Du må jo ha sett noe! Eller kanskje…»
Tøffe Thomas løftet en hånd for å avbryte. «Hør her, bare fordi jeg liker å spikke bitte litte litt, betyr ikke det at jeg samarbeider med en gjeng med kidnappere..!
Men Ivrige Ivan fortsatte, ivrig som alltid: «Men du har jo jobbet hos og for flere av våre konkurrenter og naboer…? Og hva med de mystiske «spikke»-pausene dine? Det passer jo litt for bra!»
Alle begynte å humre, men Tøffe Thomas slo brått ut med armene. «Ja vel, dere har rett! De kidnappet fruen, men plutselig truet de med å levere ho tilbake før julaften hvis jeg ikke hjalp dem inn på Ronny Rundlurts kontor!»
Det ble stille i rommet før Raske Runar brøt ut i latter: «Hva mener du, «levere henne tilbake»?»
Tøffe Thomas sukket dypt og mens han spikket på neste prosjekt, en brødfjøl med god fett-avrenning!
«Nå skal du høre her..
Fruen elsker julen. Hun synger jo julesanger fra oktober, fyller huset med nisser og lager adventskalendere til kattene. Tro meg, det er bare én ting verre enn å bli presset til å hjelpe en gjeng med kidnappere, og det er fruen og den julestemninga hennes..!»
Kule Kathrine ristet på hodet, småfnisende. «Så du hjalp dem fordi du ikke ville ha henne tilbake? Det er jo helt absurd.»
Tøffe Thomas nikket alvorlig. «Dere aner ikke hva jeg har vært gjennom. For hvert «All I Want for Christmas» hun synger eller spiller, mister jeg en liten bit av sjelen min.»
Ivrige Ivan, fortsatt skeptisk, spurte: «Men hvorfor i alle dager skulle de true deg med det? Hva har fruen din med dette å gjøre?»
Tøffe Thomas hevet skuldrene. «Hun er god til å bake. De sa de kunne bruke pepperkakene hennes til å bestikke sikkerhetsvakter, eller noe sånt. Jeg vet ikke, jeg turte ikke spørre.»
Alle brøt ut i latter, og stemningen lettet litt, selv om Ivan fremdeles virket mistenksom.
Ronny Rundlurt løftet glasset sitt og sier:
“Neste år foreslår jeg at vi innfører en ekstra sikkerhetsvakt og et totalforbud mot kakespising i arbeidstiden. Tøffe Thomas, jeg ser på deg – vi har lært at fruen din og de pepperkakene hennes kan utløse katastrofer!
”Men takk til dere alle for at dere reddet julen – og ikke minst meg! I år blir det julebonus”
De lo, de skålte, og idet klokka slo kvart over tre, gikk de alle hjem – klare til å feire en velfortjent jul med familiene sine.
